Hovedregel
Vi lager imperativ av verbet ved å sløyfe infinitivsendelsen (på bokmål -e, på nynorsk -e eller -a).
Imperativformen er lik det som kalles stammen (rota) av verbet.
Når stammen ender på mm, sløyfer vi den siste m-en i skrift.
Når stammen ender på trykksterk vokal, faller imperativen sammen med infinitiven.
- Prøv noe nytt (av prøve)
- Still opp og regn ut (av stille og regne)
- Vær stille (av være)
- Kom heller i morgen (av komme)
- Gå stille (av gå)
Disse reglene er like for bokmål og nynorsk. Under kan du finne noen regler som gjelder spesielt for bokmål og spesielt for nynorsk.
Spesielt for bokmål
Når stammen ender på en konsonantgruppe som vi sjelden eller aldri møter i slutten av et ord ellers, får vi imperativformer som ser rare ut og kan være vanskelige å uttale: behandl, endr, forandr, forkludr, klatr, pensl, rødm, saktn, smadr, smuldr, stempl, sykl, tråkl, vegr, åpn osv. I slike tilfeller kan vi på bokmål velge å la imperativen ende på e, slik at den blir lik infinitiv. Vi kan altså skrive "forkludr ikke opplegget" eller "forkludre ikke opplegget", "smuldr deigen godt" eller "smuldre deigen godt" osv. bokmål og
Spesielt for nynorsk
På nynorsk kan vi valgfritt lage imperativ av alle verb som ender på -a i preteritum og perfektum partisipp (som kaste – kasta – (har) kasta), på vanlig måte eller med -e eller -a til slutt (alt etter som vi bruker infinitiv på -e eller -a: å kaste eller å kasta). Vi kan altså skrive både "kast ikkje bort tida" og "kaste/kasta ikkje bort tida" (skråstreken viser valgfrihet), både "smuldr deigen godt" og "smuldre/smuldra deigen godt". Imperativformen av slike verb kan altså falle sammen med infinitiv enten konsonantforbindelsen er uvanlig eller ikke.
Det er med andre ord større rom for imperativ som faller sammen med infinitiv, på nynorsk enn på bokmål.
Merk at når stammen av verb av typen kasta/kaste ender på -j, skal j-en være med også i imperativ: "byrj med det same" eller "byrje/byrja med det same", "herj ikkje med meg" eller "herje/herja ikkje med meg" (av herje, som heter herja i preteritum). Ved verb som ender på -e i preteritum, faller derimot j-en bort i imperativ: "bygg alliansar" (av byggje – bygde), "heng frå deg" (av hengje – hengde), "tenk på eit tal" (av tenkje – tenkte), "fortel meg kva du meiner" (av fortelje – fortalde), "krev ikkje meir" (av krevje – kravde) osv.