S-verb er verb som i infinitiv og bøyde former ender på -s, for eksempel bes, finnes, lykkes, møtes, sies, skytes, synes, treffes, utvises. Dette gjelder dels verb i passiv form, dels verb med andre funksjoner.
Verb som har s-former i vanlig bruk i alle grammatiske tider, uttrykker ofte noe annet enn passiv, for eksempel en spesiell måte noe skjer på (overgang: lykkes, forfares, at noe gjentar seg: ferdes, omgå(e)s), noe gjensidig (slåss), noe refleksivt (undres) e.l.
Liste over en del s-verb med full bøyning
Her er noen av de vanligste s-verbene (de fleste er svake; merk at noen av dem, som lykkes, tidligere ikke skulle ha t i perfektum partisipp – man skulle skrive ”har lykkes”):
ferdes – ferdes – ferdes el. ferdedes – har ferdes
finnes – fin(ne)s – fan(te)s – har funnes
føles – føles – føltes – har føltes
flokkes – flokkes – flokkedes el. floktes – har flokkes
forfares (bli ødelagt) – forfares – forfartes – har forfares
kjennes – kjen(ne)s – kjentes – har kjentes
lykkes – lykkes – lyktes – har lyktes
minnes – min(ne)s – mintes – har mintes
mislykkes – mislykkes – mislyktes – har mislyktes
møtes – møtes – møttes – har møttes
omgå(e)s – omgå(e)s – omgikke)s – har omgåttes
ryktes – ryktes – ryktes/ryktedes – har ryktes
se(e)s – se(e)s – så(e)s – har se(e)s eller settes
skilles – skilles – skiltes – har skiltes
skjemmes – skjem(me)s – skjemtes – har skjemtes
slåss – slåss – sloss – har slåss
synes – syn(e)s – syntes – har syntes
treffes – treffes – trafs/traffes – har truffes
trenges – treng(e)s – trengtes – har trengtes
trives – triv(e)s – trivdes – har trivdes
undres – undres – undres/undredes – har undres
S-verb i passiv
Det er først og fremst i infinitiv og presens (nåtid) at vi bruker passiv, og infinitivsformen faller ofte sammen med presensformen.
Regel: Vi lager passiv infinitiv av aktiv ved å føye til en s, for eksempel slik: bære > bæres. Presens passiv lager vi ved å erstatte -r med -s, for eksempel slik: bærer > bæres.
Eksempler:
Han ønsker å favorisere henne. > Hun ønsker ikke å favoriseres av ham. (Infinitiv)
Han elsker henne. > Hun elskes av ham. (Presens)
Det er særlig ved kortverb vi kan komme i tvil. Kortverb er verb som i aktiv infinitiv slutter på trykksterk vokal, for eksempel be, blø, by (= tilby), dra, få, gi, gå, ha, kle, nå, ri, se, spre, slå, snu, strø, stå, sy, ta. Også her kan vi følge regelen ovenfor, men i tillegg kan vi bruke passivformer som slutter på -es, både i infinitiv og presens.: avgi > avgi(e)s, be > be(e)s osv.
Regel-: Ved kortverb lager vi passiv infinitiv ved å legge -es eller -s (valgfritt) til infinitiven. Passiv presens lager vi ved å skifte ut -r med -s eller es.
Eksempler:
Du må dra kortet med stripen mot deg. > Kortet må dra(e)s med stripen mot deg. (Infinitiv)
Folk får gratis billetter ved inngangen. > Gratis billetter få(e)s ved inngangen. (Presens)
Også i sammensetninger o.l. med kortverb blir det på samme måten. Tillatte passivformer er blant annet bedra(e)s, ettergi(e)s, foreta(e)s, forstå(e)s, inneha(e)s, oppnå(e)s, skreddersy(e)s, tilby(e)s, unndra(e)s.
Passiv brukes lite i preteritum (fortid) og perfektum, men man kan merke seg de følgende bøyningsformene (sterke verb, skråstreken angir valgfrihet): bas/bads (av be), bøds (av by), sa(e)s (av si), slos (av slå), så(e)s – har se(e)s/settes (av se).
S-verb som ikke har passiv betydning
Ved noen s-verb faller ikke infinitiv nødvendigvis sammen med presens, fordi vi også kan velge enstavingsformer i presens. Dette gjelder fin(ne)s, kjen(ne)s, min(ne)s, skjem(me)s, syn(e)s, treng(e)s, triv(e)s. I infinitiv må vi derimot bruke full form av verbet: finnes, kjennes, minnes, skjemmes, synes, trenges, trives.
Eksempler (presens):
Det fins/finnes liv på andre planeter.
Å sitte her igjen etter så mange år kjens/kjennes underlig.
Jeg mins/minnes ikke nøyaktig hvordan det var.
Og du skjems/skjemmes ikke?
Jeg syns/synes dette er flott.
Det trengs/trenges en fast hånd her.
Svenske musikere trivs/trives best i åpne landskap.
Disse verbene har jevnt over ikke passiv betydning, men ligger nærmere det aktive (finnes = være, kjennes = virke, minnes = huske, synes = mene, føle, trenges = være behov for) eller det refleksive (skjemmes = skamme seg, trives = like seg).
De lange presensformene er gjennomgående de vanligste (med unntak av trengs og kanskje syns, som også brukes mye, ved siden av henholdsvis trenges og synes).
Ved ett verb har enstavingsformen og tostavingsformen i presens fått forskjellig betydning:
Det spørs om dette stemmer. (= Det stemmer trolig ikke.)
Det spørres ikke om tillatelse. (= Det blir ikke spurt om tillatelse.)